Abstract
Den islamske republikken Iran har bygd et transnasjonalt nettverk av sjiamilitser siden 1979, ofte referert til som dens asymmetriske krigføringsstyrke og ‘strategiske dybde’. Mens det er velkjent at Iran har mobilisert disse aktørene for å styrke sin regionale posisjon, har hvordan den har gjort det blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet. Denne artikkelen forsøker derfor å forklare dette fenomenet ved å undersøke hvordan Iran har mobilisert irakiske sjiamilitser siden 1979. De utvalgte analyseenhetene representerer de mest innflytelsesrike sjiamilitsene med tilknytning til Iran i Irak i dag: Badr Organisation, Asa’ib Ahl al-Haq og Kata’ib Hizbullah. Selv om variasjon eksisterer mellom dem, er alle del av et transnasjonalt nettverk som har hjulpet Iran med å delta i skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon i Midtøsten i flere tiår. Den komparative casestudien har blitt benyttet som forskningsdesign, med prosessporing og semi-strukturerte intervjuer som metode for datainnsamling. Den empiriske analysen har blitt rettledet av et teoretisk rammeverk som har forsøkt å bygge en bro mellom contentious politics og eksisterende litteratur om dynamikken mellom stater og væpnede opprørere. De empiriske funnene antyder at Iran har opptrådt som en sekterisk entreprenør som på pragmatisk vis har kombinert sine materielle og ikke-materielle ressurser for å mobilisere likesinnede militser til å delta i kollektiv vold og fremme felles krav. Abstract in English: The Islamic Republic of Iran has been building a transnational network of Shi’a militias since 1979, commonly referred to as its asymmetric warfare capability and ‘strategic depth’. While it is a known fact that Iran has mobilised Shi’a militias in other countries to strengthen its regional position, how they have done it has not received much scholarly attention. The objective of this paper is to explain this phenomenon by examining how Iran has mobilised Iraqi Shi’a militias since 1979. The selected cases are the mobilisation processes of three most prominent Shi’a militias in Iraq today: Badr Organisation, Asa’ib Ahl al-Haq, and Kata’ib Hizbullah. Although variation exists between them, they are all cases of Iran’s network of armed resistance groups, which have allowed it to engage in covert or indirect conflict intervention in the Middle East. To logically connect the empirical data with the study’s research question, I have used a case study research design, with process tracing and the semi-structured interview as methods for data collection. Furthermore, the empirical analysis has been guided by a theoretical framework that has attempted to build a bridge between the existing literatures on state-militia dynamics and contentious politics.
Highlights
Tidligere studier av libanesiske Hizbullah har også vært veiledende i valg av mekanismer, i og med at denne gruppen ofte blir ansett som en slags modell for hvordan Iran samarbeider med ikke-statlige eller delvis statlige væpnede grupper
Da Hizbullah utviklet seg fra å være en væpnet motstandsgruppe til å et politisk parti med reell innflytelse i formelle beslutningsprosesser i Libanon, var dette en mekanisme som ble benyttet.vii I og med at Hizbullah ofte anses som Irans mest vellykkede «oppnåelse» i det transnasjonale nettverket av motstandsgrupper, er det interessant å se i hvilken grad denne mekanismen også har blitt brukt i mobiliseringsprosessene av irakiske sjiamilitser
Imidlertid har utvalget muliggjort en inngående studie av tre irakiske sjiamilitser som er svært interessante i seg selv, ettersom det er veldokumentert at det er disse gruppene som har nærmest tilknytning til Iran, og i tillegg kan de sies å være de mest innflytelsesrike i Irak i dag
Summary
Denne artikkelen vil forsøke å forklare hvordan Iran har mobilisert irakiske sjia militser siden 1979, ved å undersøke mobiliseringsprosessene til Badr Organization, Asa’ib Ahl al-Haq og Kata’ib Hizbullah.i Samtidig som disse aktørene har hjulpet Iran med å delta i både skjult og indirekte konfliktintervensjon i flere tiår, har de langt større handlingsevne enn såkalte stedfortredere. 2018; Eisenstadt & Knights, 2017).iii Den «sorte boksen» av iransk statskunst som har bidratt til dette, er derfor et interessant fenomen i seg selv.iv I tillegg er det et interessant tilfelle av hvordan stater bidrar til mobiliseringsprosesser utenfor egne landegrenser, samt hvordan dette kan være en form for skjult og/eller indirekte konfliktintervensjon.
Sign-in/Register to view highlights & summary Sign-in/Register to access full text options 
Talk to us
Join us for a 30 min session where you can share your feedback and ask us any queries you have
Schedule a callDisclaimer: All third-party content on this website/platform is and will remain the property of their respective owners and is provided on "as is" basis without any warranties, express or implied. Use of third-party content does not indicate any affiliation, sponsorship with or endorsement by them. Any references to third-party content is to identify the corresponding services and shall be considered fair use under The CopyrightLaw.
