“Det er kult å lære samisk”

Abstract

Gjennom offisiell språkpolitikk har skolen i Norge fått en viktig rolle i prosessen med å revitalisere og ta tilbake samiske språk. Tema i denne artikkelen er samisk språkutdanningspolitikk og skolen som språk­læringsarena for barn og unge utenfor forvaltningsområdet for samisk språk som ønsker å lære samisk, men som har liten tilgang til språket i familien eller i lokalsamfunnet. Målet er å gå i dybden på en elevs erfaringer med å velge og velge bort samisk som fag på skolen i disse omstendighetene. Eleven, som jeg kaller Sunniva, hadde nordsamisk som andrespråk i fem år på grunnskolen, og i analysen ser jeg nærmere på hva som gjorde hennes valg om å få opplæring i samisk ønskelig og mulig, og etter hvert også vanskelig. Forskningsspørsmålet er hvilke sosiale og historiske diskurser som sirkulerer i Sunnivas valg om å lære samisk på skolen og seinere velge bort samisk som skolefag. Datainnsamling og analyse av hennes språkutdanningsvalg er gjort innenfor ramma av neksusanalyse, og sentrale teoretiske perspektiv er i tillegg investering og affekt. Analysen viser at til tross for at Sunniva ville investere i å lære samisk på skolen, skaper forhold rundt opplæringa negative opplevelser, og hun velger til slutt å slutte med samiskopplæring. Det er særlig organisatoriske forhold som skaper affektive reaksjoner, og disse forholdene viser i neste omgang hvordan samiskfaget er merka av fornorskings­politikken.