Store kommuner har gode kompetansemiljøer som arbeider mot utenforskap, men sliter ofte med dype sektorielle gap mellom myndighetsorgan som har «det bygde» og «det levde» som ansvarsområder. Dette utfordrer evnen til å samordne fysisk stedsutvikling, boligutbygging, forebyggende tjenester og velferdstjenester. I artikkelen studerer vi hvordan bydeler kan ta en mer aktiv samfunnsutviklerrolle som brobygger over sektorielle gap. Vi har studert hvordan aktører vurderer bydelers samfunnsutviklerrolle, og hvordan en best-case-bydel arbeider som lokalsamfunnsutvikler for å styrke nærmiljøer og oppnå samspillseffekter mellom fysisk utvikling, forebyggende sosiale tjenester og velferdstjenester. Studiene finner at bydeler, i større grad enn sektoretater, tar rollen som lokalsamfunnsutviklere, men de strever med at sektoretatene ikke integrerer dem i viktige fysiske planprosesser. I artikkelen argumenterer vi derfor for sterkere formalisering av lokalsamfunnsutviklerrollen.

Barnevernstjenestens praksis har blitt kritisert og debattert i offentligheten over mange år, og kompetanseheving formidles som en sentral løsning for å imøtekomme kritikk og utfordringer i tjenesten. Det er imidlertid mindre utforsket hvorvidt og på hvilken måte utfordringene dreier seg om kompetanse sett fra barnevernsarbeidernes eget ståsted. I denne artikkelen undersøker jeg derfor hvordan kompetanse kommer til uttrykk i barnevernsarbeidernes egne fortellinger og drøftinger av utfordringer i deres arbeidshverdag. Studien bygger på intervjuer med barnevernsarbeidere og observasjoner av drøftingsmøter, analysert gjennom perspektiver på profesjonsidentitet. Studien viser hvordan kompetanse trer frem i sammenheng med institusjonelle forhold, blant annet rammebetingelser og ekstern kritikk av tjenesten.

Forskning på helse-, omsorgs- og sosialtjenester, forstått som velferdstjenester, har økt mye og er svært omfattende. Likevel har forskningsfeltet som sådan i liten grad vært gjenstand for egne beskrivelser og analyser. Artikkelformålet er å bidra til konstruksjon av velferdstjenesteforskningsfeltet i norsk kontekst gjennom en konseptuell analyse, typologisering og diskusjon. Historisk og etymologisk er ordet «tjeneste» relatert til en slave- eller hjelpefunksjon (tjener-rolle), mens «velferd» er en omskrivning av det å ferdes vel. I vår tid knyttes velferdstjenestene til institusjoner og ordninger etablert for å støtte folk til å ferdes vel, selv når sykdom, skrøpelighet, inntektstap og sosial nød oppstår. I artikkelen beskrives og diskuteres velferdsfeltets fenomener, tjenester og forskningsområder. Det argumenterer for «velferdstjenesteforskning» som en overordnet betegnelse for forskning innen helse-, omsorgs- og sosialtjenestene. Velferdstjenesteforskning er et tverrvitenskapelig felt som studerer folks velferd, tjenestetilgang og tjenestenes kvalitet og kostnader, og hvordan ulikhet i individuelle, sosiale og materielle vilkår virker inn på dette. Myndighetenes begrepsbruk, tjenesteorganisering og forskningsfinansiering setter ofte premisser for denne forskningen. En konstruktiv velferdstjenesteforskning bør foreta empiriske og teoretiske analyser som bryter med og utfordrer rådende forståelser, for derigjennom å bidra med nye perspektiver og ny innsikt.

Studien undersøker kjønnsforskjeller i sykefravær i Norge, basert på data fra arbeidsmiljøundersøkelsene 2009–2022. Kvinner har høyere sykefravær enn menn, og analysene ser på om yrkes- og familieforhold kan forklare dette. Resultatene viser at slike forhold delvis forklarer forskjellene, og at arbeidsmiljø og helse også spiller en viktig rolle. Kjønnsforskjellene er størst i omsorgsyrker, men forsvinner når man kontrollerer for relevante faktorer. I håndverksyrker finnes det ingen forskjeller. Studien finner også at kvinner med små barn har høyere fravær, og at familieansvar påvirker kvinner og menn ulikt. Konklusjonen er at yrkesforhold, arbeidsmiljø og helse er sentrale for å forstå og redusere kjønnsforskjeller i sykefravær.

Pasienter opplever stadig mer komplekse (pasient)forløp med hyppige overganger internt og på tvers av nivåer i helsetjenesten. Sentralt i disse overgangene er deling av pasientens legemiddelinformasjon i form av legemiddellister. I denne artikkelen utforsker vi hvordan legemiddellista sendes mellom ulike institusjoner i kommunehelsetjenesten. Gjennom et etnografisk feltarbeid i to kommuner ser vi at det eksisterer multiple og parallelle legemiddellister. For helsepersonell skaper dette usikkerhet om hvilken liste som er den riktige og sist oppdaterte, som kan føre til feil og ineffektiv pasientbehandling. Samtidig ser vi at legemiddellista har ulik funksjon og er tilpasset behovene for ulike profesjoner, og at listene inngår i spesifikke arbeidspraksiser. Studien anvender aktør-nettverksteori for å belyse hvordan legemiddellister inngår i et komplekst nettverk av relasjoner i norsk helsetjeneste. Fremtidige digitale løsninger, som Pasientens legemiddelliste, må tilpasses ulike yrkesgrupper og ulike arbeidspraksiser.

Omfanget av narkotikarelaterte ddsfall i Norge er blant de hyeste i Europa.Etterlatte trenger psykososial oppflging, men erfarer mangel p bistand.Denne studien tar utgangspunkt i en survey av ansatte og ledere (n = 103) innen ikke-spesialiserte helse-og velferdstjenester og 31 fritekstsvar som belyser

Pårørendeinvolvering er en del av myndighetenes strategi for å bedre helse- og omsorgstjenestene. Forskning viser imidlertid at pårørendeinvolvering i praksis ofte er vanskelig å få til. For å forstå årsakene til dette tar vi utgangspunkt i helsepersonells erfaringer med mulighetsrommet for pårørendeinvolvering i sin arbeidshverdag med spesifikt fokus på pårørende til hjemmeboende eldre med psykisk helse- og/eller rusproblematikk. Denne pasientgruppen kan motta utilstrekkelig hjelp av tjenestene og derfor være spesielt avhengig av pårørendeinvolvering. Fokus på denne sårbare gruppen kan dermed nyansere forståelsen av hvordan de politiske målsettingene realiseres. Vi intervjuet ansatte i kommunal psykisk helse- og rustjeneste, i hjemmesykepleien og fastleger. Analysene resulterte i to hovedtemaer: «Arbeidshverdagens rammer for pårørendearbeid» med undertemaene «tjenestenes innretning», «manglende rutiner» og «begrensninger på informasjonsflyten» og «Prioriteringen av pårørendeinvolveringen i den daglige praksisen» med undertemaene «prioritering fra lederhold» og «pårørendeinvolvering som ekstraarbeid». Vi tolker resultatene som at føringene fra makronivå nedprioriteres gjennom ulike prioriteringsprosesser på mikronivå. Dette synes å henge sammen med at «bakkebyråkratene» i førstelinjen opplever at innskrenkninger i skjønnsutøvelsen og andre føringer for deres praksis står i et motsetningsforhold til pårørendeinvolvering. Resultatet blir en nedprioritering som kan true helsepolitiske mål om å styrke velferdsstatens bærekraft gjennom involvering av pårørende.

Pengespillproblematikk har negative konsekvenser – personlig, sosialt og relasjonelt. Samtidig hindrer skam mange i å være åpen om problematikken, og få mottar hjelp fra hjelpeapparatet. Denne narrative studien med elleve intervjudeltakere utforsker hvordan erfaringskunnskap om åpenhet kan gjøre hjelpetilbud mer tilgjengelig for personer med pengespillproblemer. Intervjumaterialet er analysert tematisk i lys av to teoretiske modeller, «Joharis vindu» og «Recovery kapital». Funn inkluderer «Grader av åpenhet», som omfatter erfaringer med å dele eller skjule problematikken, og «Åpenhet ↔ Kapitalformer», som omfatter erfaringskunnskap om individuelle, sosiale og strukturelle forhold med betydning for åpenhet. Funnene viser at sosial støtte og kompetanse (personlig og strukturelt) bidrar til åpenhet og tilgang til hjelp. Studien bekrefter tidligere forskning og peker på viktigheten av å utvide hjelpetilbudet for pengespillproblematikk og øke kunnskapen om problematikken og hjelpetilbudet blant både rammede og tjenesteapparatet. Dette vil kunne gi flere tilgang til den hjelpen de har behov for.

I denne artikkelen undersøker vi hvordan ansatte i barnevernets akuttinstitusjoner forholder seg til relasjonsarbeid, og hvilken betydning de ansattes moralske disposisjoner får i deres tilnærming til relasjoner. Med utgangspunkt i Bernardo Zackas (2017) teori om moralske disposisjoner bygger vi opp tre kategorier som søker å belyse de ansattes ulike tilnærminger til relasjoner i akuttinstitusjoner. Studien er basert på ti kvalitative intervjuer med ansatte ved fire ulike akuttinstitusjoner i Norge. Funnene viser at det oppstår et spenningsfelt mellom nærhet og distanse i ansattes relasjon til ungdommene. Siden et institusjonsopphold er midlertidig, kan denne problemstillingen være relevant for ansatte i alle typer barnevernsinstitusjoner. De ansatte står overfor en utfordring med å finne en god balanse mellom på den ene side å utvikle et nært og positivt forhold til ungdommene og på den annen side å sørge for at relasjonen ikke blir for nær, fordi det kan bli belastende når ungdommen flytter og relasjonen må brytes. Vi argumenterer for at ansatte inntar ulike strategier for å navigere i dette spenningsfeltet. Noen velger en distansert tilnærming, andre inntar en omsorgsgiverrolle, mens noen opptrer som oppdragere som setter klare grenser.