Overgangen til læretid i bedrift er en kritisk fase for elever som tar yrkesfaglig utdanning. Allikevel finnes det svært lite forskning på arbeidsgiveres vurderinger når de skal ansette lærlinger. I denne artikkelen undersøker vi hva arbeidsgivere ser etter når de skal ansette lærlinger, og hvordan de skaffer informasjon om søkernes kompetanse. Artikkelen bygger på intervjuer med arbeidsgivere og opplæringskontorer i Oslo og Akershus innen tre yrkesfag: helsefagarbeid, salgsfaget og elektrikerfaget. I studien tar vi utgangspunkt i forskning omkring ansettelser, og utdyper tidligere forskningsfunn fra kvantitative studier. Vi finner at lærlinger rekrutteres gjennom ansettelsesprosesser som ligner mer på åpne ansettelser av unge enn på ansettelser i et yrkesbasert arbeidsmarked. Arbeidsgivere legger stor vekt på søkerens motivasjon, lærevilje, evne til å følge arbeidslivsnormer, kommunikasjonsferdigheter og samarbeidsevner. Bedriftene stiller ikke store krav til fagspesifikk kompetanse, og karakterer brukes i liten grad til å sjalte bort søkere. I stedet gjør arbeidsgiverne helhetlige vurderinger av søkernes kompetanse og holdninger og hvem de er som person, for å anslå om de passer inn på arbeidsstedet. Ansettelsesprosessene er inkluderende i den forstand at mange får en sjanse til å få læreplass, men det krever at søkerne har lært eller forstår normene i det arbeidslivet de skal ut i, noe som kan ekskludere andre.

Norsk økonomi er i en grønn omstilling. I en omskiftelig verden er det viktig for norske foretak å være innovative. I denne studien stiller vi spørsmålet om foretak som sysselsetter en høy andel personer i grønne yrker, er mer innovative enn andre foretak. Vi besvarer det ved hjelp av populasjonsdekkende administrative registerdata for perioden 2003–2020 koplet til Digitalisering, organisering og teknologi 2020, en storskala-spørreundersøkelse om digitalisering og innovasjonsaktiviteter i privat sektor. Basert på flere yrkesindekser for grønnhet og forurensning viser vi at andelen sysselsatt i grønne yrker øker svakt, mens andelen sysselsatt i klart forurensende yrker avtar noe i perioden. Når vi studerer foretakenes innovasjonsaktiviteter, finner vi at foretak med fremvoksende grønne yrker er klart mer innovative enn andre foretak, både når det gjelder produktinnovasjoner, når det gjelder prosessinnovasjoner, og når det gjelder teknologiske innovasjoner. Foretak med forurensende yrker er derimot klart mindre innovative. Alt i alt viser dette at den grønne omstillingen henger sammen med økt innovasjonsaktivitet i norske foretak.

Den grønne omstillingen som kreves for å nå internasjonale klimamål, forutsetter å fase ut petroleum og fase inn fornybar energi. Denne grønne omstillingen berører arbeidslivet og partssamarbeidet og utfordrer spesielt petroleumsarbeidernes interesser. De står i fare for å miste eller endre innhold i jobben sin, men kan også være spesielt kvalifisert for nye jobber innen grønn energi. Oljearbeidere har stått i sentrum av klima- og industripolitiske debatter. Samtidig som de antas å være sårbare i omstillingene, er de en mektig interessegruppe som gjennom sine forbund og dessuten sammenslutninger og partssamarbeidet har stor påvirkningsmakt i klima- og industripolitikken. Trass i dette kommer oljearbeiderne sjelden til orde i det offentlige ordskiftet. Basert på en rekke intervjuer med tillitsvalgte på tvers av forbund og verdikjeder i oljeindustrien over tidsperioden 2018–2024, analyserer vi hva som kjennetegner interessene til denne gruppen, sett fra gruppens eget ståsted. Vi tegner et bilde av endringer i posisjoner og en skiftende kontekst i det vi kaller «interesselandskapet». Vi viser hvordan vektlegging av interesser endres over tid og knyttes til historiske erfaringer med omstilling og forventninger til framtiden i grønn og rettferdig omstilling.

Vi analyserer hvordan robotteknologien påvirker omstillingsprosesser i norsk industri. Mer spesifikt undersøker vi utviklingen i industriforetak før og etter at foretakene tar roboter i bruk. Analysene er basert på norske registerdata og blir gjennomført i to trinn: først en analyse av seleksjonen inn i robotisering, dernest en undersøkelse av hvordan investeringen påvirker utviklingen de første fem årene etter at den er gjennomført. Vi finner en sterk positiv sammenheng mellom sannsynligheten for å investere i robotteknologi og foretakenes størrelse. Etter robotiseringen blir sysselsettingsveksten lavere enn for kontrollgruppen. Det samme gjelder verdiskapningen. Den robotiserte omstillingen går dermed i retning av at veksten i store foretak flater ut eller uteblir, både med hensyn til antall ansatte og når det gjelder nivået på verdiskapningen. Det er de mest produktive foretakene som robotiserer, men når det tas hensyn til at de som investerer i roboter, har en vesentlig høyere kunnskapskapital enn andre, er foretak som robotiserer, i utgangspunktet mindre produktive enn dem som ikke gjør det.

Covid-19-pandemien forårsaket betydelig turbulens i arbeidsmarkedet knyttet til både midlertidig arbeidsledighet, tyngre arbeidsbelastning i enkelte yrker og økt omstillingsbehov. Ved hjelp av norske registerdata oppdatert til slutten av 2024 studerer vi sysselsettingsmønstre til eldre (60–66 år) før, under og etter pandemien. Siden eldre arbeidstakere står nærmere en mulig varig uttrekning fra arbeidslivet enn yngre, er det av særlig interesse å undersøke hvordan pandemien påvirket denne gruppens arbeidsdeltagelse. Samlet sett finner vi få tegn til at mange eldre forlot arbeidsmarkedet på grunn av pandemien, når vi sammenligner med trendene observert i årene før. Det er imidlertid betydelige forskjeller mellom arbeidstakere som på ulik måte og i ulik grad ble påvirket av pandemien. Vi estimerer negative langsiktige sysselsettingseffekter for eldre arbeidstakere som jobbet enten i yrker med særlig stor arbeidsbelastning gjennom krisen (helsesektoren), i yrker med særlig stort omstillingsbehov (utdanningssektoren) eller i yrker med høy risiko for koronavirussmitte (omsorgssektoren). Vi ser imidlertid ingen langsiktige sysselsettingseffekter for eldre arbeidstakere som jobbet i bransjer med særlig høy risiko for arbeidsledighet. Analysen bygger på en empirisk tilnærming der vi studerer forskjellene i sysselsetting mellom ulike berørte og ikke-berørte yrkesgrupper gjennom pandemiperioden og sammenholder dem med de tilsvarende forskjellene i en førperiode.

I denne artikkelen beskriver vi utviklingen i mottak av sykepenger blant sysselsatte i aldersgruppene 45–49 år, 50–54 år, 55–59 år og 60–66 år i Norge 1993–2019. Generelt økte sykepengemottaket markant fram til tidlig 2000-tall, for deretter å falle fram til 2019. Nedgangen har vært størst for eldre aldersgrupper og særlig stor blant 60–66-åringene, som samtidig har hatt en markant økning i sysselsetting. Det har også vært en stor nedgang i mottak av arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd blant 60–66-åringer i samme periode, så den store nedgangen i sykepengemottaket per sysselsatt blant de eldste forklares ikke av at flere av de sykeste i denne gruppen mottar andre helserelaterte ytelser i stedet. Selv om endrede regler for tidlig uttak av pensjon har hatt stor betydning for yrkesaktiviteten til dem i 60-årene i perioden, ser dette ikke ut til å ha påvirket sykepengemottaket blant yrkesaktive i særlig grad. Økt utdanningsnivå, endret yrkessammensetning og bedret helse målt ved forventet gjenstående levetid kan forklare noe av nedgangen i sykepengemottaket, men selv når vi justerer for alle disse faktorene, gjenstår en betydelig nedgang i sykepengemottaket fra 2003 til 2019, særlig blant eldre aldersgrupper.

Artikkelen bygger på en kvalitativ studie gjennomført ved fem Nav-kontorer, der Nav-veiledere som jobber med oppfølging av utsatt ungdom som mottar økonomisk sosialhjelp, har deltatt i fokusgruppeintervjuer. Denne ungdomsgruppen befinner seg ofte i komplekse og utfordrende livssituasjoner, som krever bistand på tvers av myndighetsområder og oppfølging fra ulike deler av hjelpeapparatet. Artikkelen belyser, gjennom Nav-veiledernes perspektiv, hvordan deres praksis og utfordringer påvirker oppfølgingen av utsatt ungdom. Fokuset på Navs ordinære arbeidsprosesser gir et nytt perspektiv sammenlignet med forskning på spesifikke tiltak. Funnene viser at Navs aktiviseringsfokus, i tillegg til uhensiktsmessige digitale systemer og begrensede ressurser, gjør det vanskelig å imøtekomme de sammensatte behovene og sosiale problemene til utsatte ungdommer.

Denne artikkelen undersøker sykepleieres opplevelse av hvordan krav og ressurser former deres arbeidshverdag og psykiske helse innen psykisk helsevern (PHV) og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Studien er basert på kvalitative intervjuer med seks sykepleiere med arbeidsforhold innen PHV og TSB. Studien viser at jobbkrav i form av høyt ansvar og mange samtidige arbeidsoppgaver, emosjonelle påkjenninger og organisatoriske utfordringer fører til frustrasjon, redusert motivasjon og slitenhet. Jobbressurser som et godt arbeidsmiljø og nærhet til ledelse kan moderere jobbkravene og bidra til mestring, mening og trygghet. Likevel viser studien at jobbkravene til sykepleiere i PHV og TSB langt overgår jobbressursene. Innsiktene fra studien kan benyttes til å forebygge arbeidsrelaterte psykiske helseplager og redusere frafallet av nødvendig helsepersonell.