Statuens indre liv. En tolkning av Juan Muñoz' kunst

Svein Aamold

doi:10.7557/13.1090

Abstract

From the mid-1980's until his untimely death in 2001, the Spanish-born artistJuan Muñoz gained international acclaim for his sculptures, installations andmultimedia projects. This article discusses and interprets some of his figurativesculptural works, using concepts such as simulacrum, alienation, allegory, thestatue as an autonomous entity, and Walter Benjamin's notion of aura. Muñoz'ssculptures strongly invite us into illusionary settings and situations while at thesame time leaving us on the outside, as strangers in awkward situations. Thetheatrical, or performative, character of his larger installations, or tableauxvivants, such as Many Times (1999), questions not only our social andenvironmental relations, but also our individuality, as if we are confrontingmirrors that uncover our vulnerable subjectivity in highly disturbing ways.

Highlights

Dvergen er et hyppig brukt motiv både i maleriets og filmens historie, som i spansk kunst fra Velázquez til Goya og Buñuel
Muñoz innrømmet i et intervju i 1990 at han slet med å nå målet han satte seg for kunstverket: ”Jeg vil lage en autonom statue, men det ser ikke ut til at jeg er i stand til det.”[38]. Målet å gjøre verket autonomt hadde ikke lyktes ham så langt, i arbeider der figurene først og fremst forekom enkeltvis
Muñoz’s sculptures strongly invite us into illusionary settings and situations while at the same time leaving us on the outside, as strangers in awkward situations

Summary

Introduction

Fra den første installasjonen i stort format, The Wasteland (1986), til verk som The Prompter (1988), Stuttering Piece (1993) og Many Times (1999) var han opptatt av multimediale uttrykk. I mangel av buktaleren, et urovekkende surrogat, en mulig representant for betrakteren som på dette gulvet kan føle seg trukket inn i et scenisk drama, men uten støtte fra skuespillere eller publikum, maktesløst ventende slik dukken er det.

Results

Conclusion