Abstract
In this article I discuss theatre’s scope of action after the 2011 terror attacks in Norway (“22. July”), with an emphasis on independent theatre, aesthetic heteronomy and the public sphere. A theatre manager’s (Jon Refsdal Moe) retrospect account of and reflections upon a case of self-censoring is the starting point for my (re-)examination of the arguments and dynamics concerning some of the most prominent contentious 22. July performances. I discuss how the controversies can be understood and dealt with, and how they are connected to theatre’s scope of action and place in society today. In my argument, I differentiate between the public sphere as an arena for discussion and debate (which theatre, as an institution, more or less has lost its impact on), and the public, conceived as an imagined community (which theatre still is strongly connected to, as assigned a publics’ symbolic space). I argue that the controversies about the 22. July performances, as well as the usage of marginal spaces, have to be understood as part of a far-reaching cultural dynamics after the terror attacks, concerning not only the arts, but numerous sectors of society, and that the performances aesthetic heteronomy requires a work- and context specific approach.
Highlights
In this article I discuss theatre’s scope of action after the 2011 terror attacks in Norway
Ved høstseminaret til Norsk teaterlederforum i oktober 2015 talte Jon Refsdal Moe, daværende teatersjef ved Black Box teater i Oslo, om «Fri ytring under press»
Tvert imot, med kjennskap til feltet må Black Box teater sies å være en av de mest opplagte visningsarenaene i Norge for et gjestespill av Milo Raus produksjoner
Summary
Manusutviklingen av disse artiklene er støttet av: Danse- og teatersentrum, Norsk Kulturråd, Kristiansand kommune, Fritt Ord, BIT teatergarasjen, Dramatikkens hus, Bergen kommune. Når Refsdal Moe avstår fra å vise Breiviks Erklärung handler det åpenbart ikke om manglende kunstnerisk kvalitet, og heller ikke om at produksjonen ikke passer inn i teaterets profil.[12] Tvert imot, med kjennskap til feltet må Black Box teater sies å være en av de mest opplagte visningsarenaene i Norge for et gjestespill av Milo Raus produksjoner. Juli terrorangrepet: «Vi har vel aldri etter 1945 vært i en mer endevendende emosjonell og kollektiv prosess, hvor alle sånn til de grader synes å ha behov for å delta.»20 Alle – det er «folk flest», men også kunstnerne.[21] Mange kunstnere som har bidradd med kunst etter 22. Slik leser jeg Refsdal Moes henvisning til denne casen i sammenheng med sin egen avgjørelse om ikke å vise Breiviks Erklärung på Black Box teater
Sign-in/Register to view highlights & summary Sign-in/Register to access full text options 
Free) 
Talk to us
Join us for a 30 min session where you can share your feedback and ask us any queries you have
Schedule a call
