Abstract
In his major works in ethics, Immanuel Kant (1724—1804) does not pay much attention to the question how humans become moral. The main tasks for Kant in these works are to establish the moral law and discuss its application. However, in his minor works in ethics and pedagogy he draws our attention to the question mentioned and claims that humans first become moral when they get 16 years old. Before we reach this age, our will (Willkür) is able to choose, that means prioritize, between rationality (the moral law) and sensitivity (inclinations), but our will (Wille) lacks the capacity to impose the moral law on ourselves. To evolve in this regard so that our will becomes fully moral and autonomous, we need moral restrictions from other people with more moral experience. The relevant Kantian distinction in this regard is the distinction Kant draws between persons and moral actors in the wake of his formula of the categorical imperative called the formula of humanity. According to this distinction, a person needs to be educated heteronomously in order to reach the level of moral actor and become autonomous. Constraint is therefore a necessary condition for self-constraint.
Highlights
In his major works in ethics, Immanuel Kant (1724—1804) does not pay much attention to the question how humans become moral
Det krever imidlertid øvelse eller moralsk modning for at mennesket skal kunne anvende fornuften på en slik måte at det blir i stand til å pålegge seg moralloven, i form av det kategoriske imperativ, samt velge å følge dette moralbudet i faktisk handling
Før dette tidspunktet er det bare en ”person”, det vil si et vesen utstyrt med fri vilje og følgelig med iboende verdi og verdighet, men som ennå ikke har utviklet evnen til å gjøre bruk av den frie viljen fullt ut
Summary
Et fundamentalt utgangspunkt for Kants etikk er at mennesker både er sansevesener og fornuftsvesener. Som Kant understreker i Religionsskriftet, er det som kjennetegner den onde fremfor den gode at han i kampen mellom fornuften og tilbøyelighetene prioriterer tilbøyelighetene fremfor fornuften i sine maksimer, altså sine leveregler.[5] Mennesket er nemlig ikke determinert av verken tilbøyelighetene eller fornuften, det er kun affisert av disse. Må mennesket gjennom gradvis reformasjon, det vil si gjennom skrittvise reformer, vende sin ”empiriske karakter” (Sinnesart) til dette nye underordningsforholdet.[16] Den opprinnelige situasjonen kan således gjenopprettes, skjønt uskylden er tapt en gang for alle, og vi vil alltid ha en slags ”hang” til det onde selv om vi faktisk handler moralsk godt; til tross for at vi stadig kan og skal kultivere vår sanselighet gjennom såkalt ”etisk askese” eller ”etisk gymnastikk”,17 slik at gapet mellom fornuftens fordring og våre tilbøyeligheter minskes, vil det etter syndefallet aldri være mulig å viske ut gapet fullstendig. Dyd for Kant handler derfor om ”viljestyrke” til å underordne tilbøyelighetene under moralloven, og Kant definerer ”dyd” eksplisitt som så vel ”moralsk sinnelag i kamp [im Kampfe]”18 som ”styrken av et menneskes maksime [Maxime] når det følger sin plikt”.19
Sign-in/Register to view highlights & summary Talk to us
Join us for a 30 min session where you can share your feedback and ask us any queries you have
Schedule a callMore From: 1700-tal: Nordic Journal for Eighteenth-Century Studies
Disclaimer: All third-party content on this website/platform is and will remain the property of their respective owners and is provided on "as is" basis without any warranties, express or implied. Use of third-party content does not indicate any affiliation, sponsorship with or endorsement by them. Any references to third-party content is to identify the corresponding services and shall be considered fair use under The CopyrightLaw.
