Abstract

From the Stage of State Power to Representative Assembly?: The Visitation as a Public Arena, 1750–1850In the eighteenth century, the bishops’ visitations to dioceses constituted an important part of the control apparatus of the Church and the absolutist state. The article examines visitations in Norway in terms of public arenas, where the common people interacted with Church officials. During the period 1750 to 1850, the visitations were gradually transformed from arenas in which the state manifested its power towards a largely undifferentiated populace, to meeting places that resembled representative assemblies with both clerical and common lay members. Thus, it adapted to new forms of public participation established by the reforms of national and local government in the first half of the nineteenth century. At the same time, the process amounted to an elitization, because a few representatives replaced of the congregation as a whole. It is also argued that parish churches in the eighteenth century functioned as general public forums with a number of other functions in addition to worship, such as being places of trade and festivities. This seems to change in the nineteenth century, when churches became more exclusively religious arenas. The transition can be seen in the context of new forms of participation in Church matters. Many clerics wanted greater participation by sections of the commoners, in order to strengthen control in moral and religious matters.

Highlights

  • Disse fant sted i lokalsamfunnet og var ansikt til ansikt-møter mellom allmuen som kollektiv og kongens representanter

  • Dens primære funksjon var å fremstille kongens eneveldige makt og prakt.[9]

  • Samtidig var dette en tid med gryende reformiver i kirken og viktige lovendringer som opphevingen av konventikkelplakaten i 1842 og dissenterloven i 1845.29 Jeg har valgt fire prostier: Dalene og Fosen i Trondhjems stift, og Lista og Mandal i Kristiansand stift

Read more

Summary

Trond Bjerkås

På 1700-tallet var kommunikasjonen mellom øvrighet og befolkning i Norge sterkt asymmetrisk. Disse fant sted i lokalsamfunnet og var ansikt til ansikt-møter mellom allmuen som kollektiv og kongens representanter. Eneveldets kommunikasjon var knyttet til en ikke-diskuterende, bydende retorikk, og hadde et sterkt scenisk aspekt.[8] Dens primære funksjon var å fremstille kongens eneveldige makt og prakt.[9] Manifestasjonen har også et publikum, og innenfor en manifesterende offentlighet er det en sterk motsetning mellom makten som åpenbarer seg og publikum som bivåner åpenbarelsen. Et moderne representativt system er knyttet til en deliberativ, drøftende retorikk, og den romlige metaforen er ikke scenen, men møterommet.[10] Et sentralt spørsmål i denne undersøkelsen vil være om visitasen endrer karakter fra en manifesterende offentlig arena hvor to sterkt ulike parter møtes og kommunikasjonsformen er bydende og formanende, til en representativ arena hvor relativt likeverdige parter møtes til diskusjon om felles avgjørelser. Jeg vil forsøke å vise at det er en sammenheng mellom disse kulturelle endringene og de nye forutsetningene for deltagelse på offentlige arenaer

Tidligere forskning
Kildemateriale og avgrensninger
Visitasenes hyppighet
Visitasenes hovedfunksjoner
En passiv og kollektiv deltagelse
Var medhjelpere og klokkere allmuens talsmenn?
Kirken som sosial arena
Deltagelse og kontroll
Full Text
Published version (Free)

Talk to us

Join us for a 30 min session where you can share your feedback and ask us any queries you have

Schedule a call